Redigert utgave, hvor enkelte navn mm. er forandret.
POLITIHISTORIER
1. Konstabalane har sett sånn før.
2. Jesusbarnet.
3. Krig på Golanhøyden.
4. Gebursdag
5. Ølflaska
6. Håndjern
7. Krigsutbruddet 1940
8. Politifullmektigen på do.
9. Epler til gutta på vakt.
10. Upsahls telefon.
11. Ny brannetterforsker.
12. Beordring til HITTIS.
13. Hurtigutrykning
14. Flaggermusa
15. "lykliga gatan "
16. Innkjøring forbudt.
17. Flyalarm.
18. Fyll på krimmen.
19. PM på flåtebesøk.
20. Pensjonert med stil.
21. Innleggelse på avd. 6.2.
22. Politibåten stjålet ?
23. Tvanstrøya.
24. Sak 1/84.
25. Den gode hyrde.
1. “KONSTABLANE HAR SETT SÅNN FØR”
En stille, rolig sommerlørdag, i beste promenadetiden for byens penere fruer, står vaktsjef
T.Berge - konst. Skibeli og konst. Fredriksen og speider ut over Torget fra vinduene i gamle Politivakta i Rådhuset.
Plutselig får vi se vår gamle kjenning “Hans” komme syklende i full fart rundt hjørnet ved Vindmølla og inn mot Politivakta.. Hans er kun iført rutete skjorte og intet mer.
Da han var heller sid i pungstellet, så hang dette og dasket imot sykkelstanga.
Inn kommer Hans som et uvær. Tunghørt som han var, så brølte han ut: “dere må hjelpe meg, de voldtar Agnes”. (Agnes var hans ”husholderske”, som han hadde fått importert fra Vestlandet på sine gamle dager. Agnes var kjent for å være glad i både det ene og det andre.)
Vaktsjef Berge fikk lesebrillen langt ut på nesetippen og kikket over disse, og gav beskjed om at konstablane fikk ta en tur med Hans hjem og se hva som foregikk.
Hans treiv sykkelen og ville sykle hjem i samme antrekket, men vi fikk han nå etter hvert inn i K-5.
Vel fremme i Skippergt. 50 fant Hans fram en dørvrider, slik at vi kunne komme inn. ( Han hadde fjernet alle dørvriderne, slik at ikke fantane i 2.etg. skulle komme inn og stjele hos han.)
Inne i stua, lå gamle Agnes splitter naken og kanon full på gulvet, med ”Fremmedlegionæren” fra Vennesla over seg .
Fremmedlegionæren ble tatt ut i K-5 og jeg gikk inn for å få en oversikt om hva som hadde skjedd. “ Nå Agnes er de stygge med deg?” “ Å - nei, konstabel, de er så greie så”, så det var tydeligvis ikke rare overgrepet.
Så brøyt Hans inn og henvendte seg til meg om at jeg måtte hjelpe han å få Agnes opp fra gulvet. Agnes sier så: ”Jeg må ha et teppe over meg, Hans, de kan ikke se meg sånn”, mens Hans svarer: “Ti still Agnes - konstablane har sett sånn før.”
Deretter ble gamle kreket løftet opp på en divan, og konstablane forlot åstedet.
---------------------------------------
2. “JESUSBARNET”
Som nevnt så bodde det i 2.etg. hos Hans en Fantefamilie med mor- far - flere sønner og ei datter som yngstemann. Etter hvert som hun kom opp i 15 - 16 års alderen fikk også hun en datter, og det ble mye snakk om hvem som kunne være far til dette barnet. Det gikk rykter om både brødrene og Hans kunne være barnefar.
Hans var til stadighet inne på Politivakta og klaget sin nød over hvor stygge fantene var med han, og han kom stadig inn på dette lille barnet. I en setning kunne han betegne det som “det lille Jesusbarnet”, mens i neste øyeblikk så var det: “ den jævla lausungen”.
----------------
3. “KRIG PÅ GOLANHØYDEN”
Avd.sjef Gunvald Århus var hjelpeverge for Hans, og måtte til stadighet høre på klagene hans.
Da de skulle rive Skippergt. 50 og bygge parkeringshus, ble Hans tvangsflyttet opp til Lømslandsvei 18.
Dette var en kommunal 4 mannsbolig, med heller tvilsomme naboer, som det til stadighet var krangel med.
En dag kom Hans gråtende inn på kontoret til Århus, datt ned i en stol og stotret fram: “Gonvald - Gonvald, når er det brutt ut krig på Golanhøyden”.
-------------------------------------
4. “BURSDAGSFEIRING”.
Kristian.. var jo i mange år en flittig gjest hos oss, og hadde vel nærmest fast adresse i celle 6 i Tinghuset.
Dette var på begynnelsen av 70 tallet. Politivakta holdt til i Rådhuset, og Fyllearresten lå ute i smauet.
Dette var den 25 juni, og Kristian hadde bursdag. Som vanlig lå han i arresten. I arresten lå også “Skjærra”, som var en svirebror av Kristian.
“Gabba” var vaktsjef, og når det nærmet seg morgenslippet, så hentet vi inn “Skjærra”, som fikk utlevert sitt eneste jordiske gods, som var munnspillet.
Det ble rigget til med levende lys på skranken, og 2 st. Cb-pils, som egentlig var tiltenkt utslagsvasken, ble sprettet og satt klar på skranken sammen med ei “svett” konstabel-nistepakke.
En mann gikk ut og hentet Kristian, og i det han kom inn døren til vakta, stemte “Skjærra”
i med Happy Birthday på munnspillet, og konstablene sang.
En rørt Kristian fikk høre en kort tale av “Gabba” .
Etter påfølgende morgenpils for bursdagsbarnet og musikanten, vandret disse lykkelig ut på byen til videre påfyll.
----------------------------
5. “ØLFLASKA”
Rundt 1981 ble “Gustav Skjærsliper” stukket i beinet med en brødkniv, slik at han blødde i hjel i hytta si på Langemyr. Hytta var ei enkel plankehytte ca. 2x3 meter med vindu på langveggen og dør i enden. Av innbo var det ei seng, en liten vedovn, og ei hylle under vinduet. Skulle man skifte mening, måtte man gå ut.
Frida F........, som var av reisende slekt, og nokså alkoholisert, tilsto ganske raskt at det var hun som hadde “ dabba” han i beinet.
Etter 5-6 dager skulle det holdes rekonstruksjon, og en hel delegasjon var til stede. Statsadvokat - et par politijurister - forsvarer - etterforsker - markører og undertegnede som fotograf. Jeg fikk plassert meg inne i et hjørne, og med god vidvinkel fikk jeg med det meste.
De andre sto som et mangehodet uhyre i døråpningen, og prøvde og få med det som ble forklart.
Frida hadde jo da sittet noen dager på tørk i fengselet, og var helt skjelven etter noe å drikke.
På vindushylla sto en halvtatt fl. med Bock-øl, som hadde stått siden gjerningsdagen, og hadde et ca. ½ cm. lag med grønn mugg på toppen.
Plutselig , midt under rekonstruksjonen, er hun som en katt over flaska, og heller ned innholdet før noen får reagert. Samtlige bryter så sammen i krampelatter, før rekonstruksjonen kunne fortsette etter en pause.
Frida døde i Kretsfengselet før saken kom opp.
----------------------------
6. “HÅNDJERN”
For mange år siden var Hotell Savoy kjent som ei ølbule, og det var vanlig at Setesdølene kom til byen og skulle “på Hotell Savoje og drikke yl”.
Det ble meldt om bråk på hotellet, og en patrulje rykket ut til stedet. Det hadde heldigvis roet seg noe, men vi skulle nå ta med oss kamphanene.
Jeg fikk tak i en svær branne, fikk armene hans bakpå ryggen, og skulle sette på håndjern.
Det viste seg imidlertid at hans skauhoggerhåndledd var alt for kraftige til at det var mulig å få trædd på håndjernane.
Han var imidlertid en goslig kar, og snudde seg mot meg og sa at han gikk med frivillig, og alt gikk greit.
---------------------------------
7. “KRIGSUTBRUDDET 1940”
Gamle vaktsjef T.Berge fortalte meg en gang om hvorledes han opplevde at krigen kom til Kristiansand.:
“Jeg var på vakt 9.april 1940. Det var nokså spent i byen, og ryktene gikk om at tyskerene ville komme inn i byen.
I Otra v/Haus lå noen engelske militærfly, og jeg fikk i oppdrag av vaktsjefen å kjøre de engelske flygerene opp til flyene, slik at disse kunne komme seg ut.
Etter å ha levert flygerene på Haus, fortsatte jeg med Svartemarja rundt Kvarstein, og tok en liten tur inn til mamma på Mosby. Her fikk jeg et stort glass med rabarbravin før jeg kjørte videre ned til byen, og i det jeg kom inn på Torget var det fullt av tyskere, og byen var besatt.”
Spent situasjon, og heldigvis ingen promillekontroll.
-------------------------------------
8. “POLITIFULLMEKTIGEN PÅ DO”
På gamle politivakta i Rådhuset var det et toalett ute i gangen. Politifullmektigen på Ordensavdelingen: Kayser måtte inn der i et nødvendig ærend, og satt i hockey på ramma med buksene rundt anklene.
Plutselig hørte han at det kom noen raskt mot toaletten, og da dørlåsen var i ustand, tok han et grepa tak i dørklinka.
Sverre Falk hadde dårlig tid, og som den kraftkar han var, røsket opp døra og den stakkars fullmektigen hang som en stikk etter dør og ut i ganga, med buksene rundt beina.
-----------------------------------
9. “EPLER TIL GUTTA PÅ VAKT”
Gamle vaktsjef T.Berge var en hyggelig kar, bodde på Hamreheia og hadde eplehage.
En ettermiddag ringte han ned å spurte om vil ville ha noen epler å knaske på. Jo, selvsagt ville vi det, og vi kunne bare komme opp og hente dem. Han måtte imidlertid ha greie på hvem som var på vakt denne ettermiddagen. Det fikk han, og Skibeli og jeg kjørte for å hente eplene.
Da vi kom opp, hadde han stilt opp eplene på ei lang rad.. Det største var til vaktsjefen - to noe mindre til sjåførene - et noe mindre til stasjonsvakta - to noe mindre til pikettene, og ei lita korte til sommervikaren.
Han fikk brillen ut på nesetippen, kikket over og humret godt.
---------------------------------------
10. “UPSAHLS TELEFON”
Pb. Upsahl var kjent for at han satt i telefonen hele dagen. Når han var rundt i gangene og hørte at en tlf. ringte i det fjærne, tok han beina fatt og løp mot kontoret.
I forbindelse med en brannsak hadde Skibeli fått med inn en delvis nedsmeltet telefon.
Denne plasserte han på den vanlige telefonplassen på Upsahls pult, og satt den virkelige ned i kontorskuffen.
Upsahl hørte det ringte, uttalte: “det er min som ringer” og tok beina fatt.
Vel inne på kontoret prøvde han å ta telefonen, men fikk ikke av røret, og ble bare sittende å stirre på den, før det kom et langt hyl: “Skiiiiibeli”.
Skibeli måtte tørke tårer i flere minutter etterpå.
------------------------------------
11. “NY BRANNETTERFORSKER”
Samme Skibeli var stadig frempå med sine kreative evner.
Da F.Sørbø skulle overta stillingen som brannetterforsker, ble han møtt på morgenparolen med overrekkelse av Brannetterforskerhjelmen.
Skibeli hadde fått tak i en vernehjelm, og oppå denne hadde han montert ei lampe med blinkende rødt lys, som ble drevet av batteri inne i hjelmen, med påmontert bryter på bremmen. Likeledes hadde han montert antenne “ på taket”, og skrevet brannetterforsker langs hjelmkanten.
Denne hjelmen gikk siden i arv blant senere brannetterforskere.
-----------------------------------
12. BEORDRING TIL “HITTIS.”
Samme Skibeli gikk til stadighet og ertet Tyverigruppa om at den skulle skjæres ned, og at de måtte finne seg annet å gjøre. Samtidig hadde gruppeleder Fidje sendt søknad til PM om utvidelse av gruppa med 25 mann.
Skibeli laget en beordring, hvor Findal ble beordret til Hittegodskontoret.
Som den dyktige tegner han var, klarte han å kopiere Politimesterens underskrift med stor nøyaktighet.
Gruppeleder Fidje, som var litt av en rev, var med på notene, gikk inn til Findal med beordringen, og med en medfølende tone syntes han det var alt for galt at de skulle ta en av hans beste menn og sette på Hittis.
Findal ble stum, han ble hvit og han ble rød.
Ute på gangen sto Skibeli og bivånet det hele, tørket tårene og holdt på å knekke helt sammen.
-------------------------------
13. “HURTIGUTRYKNING”
Som den trauste Vestlending Sørbø er, så tar det noen ganger litt tid før det går helt inn.
Sørbø ble av vaktsjefen beordret ut i politibilen og beordret til å kjøre hurtigutrykning til et navngitt sted.
Sørbø som en vind ut i bilen, på med blålys og sirene, og full fart ned Rådhusgt.
Etter en stund kalte han imidlertid opp vaktsjefen og spurte: “ Kor var det eg sko?”
---------------------------------
14. Flaggermusa
Oppe på loftet i rådhuset holdt det til en liten koloni med flaggermus.
Urmaker Furuborg var vikar på vakta, og hadde en kveld vært oppe på loftet og fanget ei av flaggermusene. Denne hadde han sluppet ut på Piketten.
Det var greit nok på dagtid, for da hang flaggermusa opp/ned i et vannrør under taket.
Når klokka imidlertid ble bort i 02 - 03 tiden på natta, vaktsjefen og stasjonsvakta var gått til ro ute på vakta, var det tid for patruljen å komme seg inn “utrykningsvinduet” og rigge seg til med puter og “slumretepper”. ( Man måtte jo være utvilt til ekstrajobbene neste dag, noe som var vanlig å ha på den tiden.)
Når så lyset ble slått av, våknet imidlertid flaggermusa til liv, og vi hørte den suste forbi i lav høyde hele natta.
Den ble ikke så mange dager/netter gammel.
------------------
15. ”LYKLIGA GATAN”
I etterkrigstiden og fram til på 70 tallet var en god del av byens ”berme” – de kriminelle og alkoholiserte – av kommunen plassert i Fritz Jensensgt.
Både i nr. 17 og 19, som var store murblokker, og i nr. 23 – 25 og 27, som var firemannsboliger, var de boende.
Det var navn som ”Tjukke-Guri” – ”Dolle” – Cowboy-La med familien – Aleks – ”Kattepineren” m.f.
Etter hvert som den nye tid gjorde sitt inntog, og ny E-18 skulle bygges gjennom Baneheia måtte denne bebyggelsen vike, og disse familiene ble spredd rundt om i byen i forskjellige kommunale leiligheter.
Da gravemaskinene gjorde sitt inntog i gata og begynte og jafse av bygningene, sto innbyggerene og så på mens de sang for full hals: ”Lykliga gatan, du finns inte mer.”
INNKJØRING FORBUDT.
Det var på slutten av 60 tallet. Byggearbeidene i Markensgt. med det nye Markens Magasin var i gang i kvartalet mellom Rådhusgt. og Gyldenløvesgt. I denne forbindelse var det innført envegskjøring i dette kvartalet.
Undertegnede og vaktsjef Berge var en fin sommerettermiddag ute og kjørte patrulje med gamle K-5, det vil si at vi seeeeg oppover Markensgt. med vaktsjefen som sjåfør.
Vi passerte Rådhusgt. og var på veg videre, da jeg gjorde han oppmerksom på at her sto et ”innkjøring forbudt skilt”.
Han ble lettere stresset, men fant fort frem til blålysknappen, slo denne på og fortsatte siget oppover Markensgt. og videre over Gyldenløvesgt, hvor han slo av blålyset, og fortsatte i samme tempo Markens til endes.
FLYALARM.
Da KPIL’s håndballag var på topp rundt 1970 var vi på tur og skulle delta i turnering i Skienshallen. Vi var så heldige at vi hadde fått lov til å disponere et fjellanlegg som tilhørte Sivilforsvaret i Skien.
Vi hadde fått streng beskjed om at vi ikke måtte tukle med callinganlegget, da det var tilkoplet noen alarmer til dette.
En av årets aspiranter var med på laget, og var kjent for å være nokså klåfingra.( er i dag i Tollvesenet)
Han klarte selvsagt ikke å holde fingrene fra fatet, og plutselig runget det FLYALARM ut over hel anlegget.
Etter en del plunder fikk vi heldigvis slått det av, og vi måtte ha en utsending ut i den sivile verden for å høre om det hadde gått over hele byen – heldigvis ikke.
FYLL PÅ KRIMMEN.
På midten av 1990 tallet hadde Krim.avd. noen år på rad sine årlige julebord i gangen på avd.
Litt ut på kvelden sto TCP, undertegnede og et par stykker til og pratet i gangen ved ”buret”.
Plutselig ble vi oppmerksom på en kar som sto og drakk av ei ølflaske utenfor Krim.tekn. kontor. Det så ut som en skikkelig gammel, god lasaron, iført brun jakke, knickers, ryggsekk, Kleivalue og hornbriller. Ingen av oss kjent han, og trodde det var ei fyll som på et eller annet vis var kommet opp i avdelingen.
TCP og undertegnede gikk bort til han for å få kastet han ut, og oppdaget først da at det var Arvid Ahnger som hadde kledd seg ut, og alle fikk seg en god latter.
Senere på kvelden kom han for øvrig greit inn på rest. Ernst i samme antrekket, men han måtte levere fra seg ryggsekken i garderoben, da det klirret fra den.
PM PÅ FLÅTEBESØK.
På slutten av 1960 tallet var det Fransk flåtebesøk i Kristiansand, og som sedvanlig skulle daværende PM: Roald Johansen på mottakelse ombord.
Undertegnede kjørte PM helt opp til landgangen, gikk ut, åpnet døren og hilste til luen.
PM gikk som vanlig i sin gamle grå frakk, puttet begge hendene ned i lommene, og ruslet oppover gangveien.
Halvveis oppe på landgangen, begynte vakthavende matros å blåse noen lange toner i sin båtsmannsfløyte, for å markere at en høyerestående gjest var i anmarsj.
PM, som jo var Nordlending, snudde seg mot undertegnede og utbrøt på kav Nordlandsk: ” Ka fasken de pip etter?”
PENSJONERT MED STIL.
Det siste året Arvid Ahnger var i tjeneste, gjorde han tjeneste i Utrykningspolitiet, og trivdes vist nok veldig bra.
Tiden innhentet han, og som alle andre, så kom pensjonstidspunktet.
Den siste dagen i tjeneste stilte Arvid opp i full smoking, og deltok i trafikkkontroll i Arendalsdistriktet.
Det ble store overskrifter og fint bilde i Agderposten.
INNLEGGELSE PÅ AVD. 6,2.
Ragnar Ringvoll var ung etterforsker på Vågsbygd Politistasjon. Undertegnede skulle snakke med han om en sak, og tok telefonen fatt.
Ragnar var ivrig og tok telefonen, og jeg kunne ikke beherske meg, og ville spille han et puss:
Jeg fordreide til nordlandsstemme, og presenterte meg som Dr. Johansen fra avd. 6,2, og spurte om det var Ringvoll?
Jo, han bekreftet det.
Jeg spurte så om hvorfor han ikke hadde møtt opp som avtalt til innleggelsen kl. 1100?
Nei, han skulle jo ikke møte der, og det kom en litt forpint latter.
” Så, så, dette er jo en naturlig reaksjon” sa jeg.
Jeg holdt imidlertid frem, og klarte og holde masken, og ba han gå hjem og hente litt tøy og toalettsakene, og møte på avdelingen, så vi slapp og sende 2 mann for å hente han.
Jeg kunne høre hvordan kan ble varm og kald, og holdt på å miste fatningen, mens jeg klarte å holde tråden og masken.
Etter å ha holdt på en god stund, klarte jeg ikke mer, og brast i latter. I andre enden ble det helt stille en lang stund, før han utbrøt: ” Å – din dritt” og så ble røret slengt på.
I ettertid har han fortalt at hadde jeg vært i nærheten da, så burde jeg ha vært god til å løpe.
------------------------------------
24.Politibåten stjålet ?
På høstparten 1982 ble vi på Krim.tekn. kontor bedt av daværende Politimester om å få tatt noen bilder som kunne brukes til Politikammerets Julekort det året.
Da vi hadde fått ny, fin Draco politibåt, ble vi enige om at vi skulle ta noen bilder av denne til julekortet.
Det var en fin tidlig høstdag, med lite vind, men litt gammel dønning. Båtfører var konst. Stamnes og fender var R.Vang.
Skibeli og undertegnede ble som fotografer satt i land på Grønningen, mens de 2 andre skulle kjøre en del ganger forbi, slik at vi skulle få tatt noen fine bilder.
Etter en del runder ble vi hentet på Grønningen, men da lå Vang og spøy. Vi hadde imidlertid fått noen kjempefine bilder av båten med kun propellen i vann.
Da vi kom inn til vaktsjefen, opplyste denne at de hadde fått henvendelse fra Oksø fyr med spørsmål om det var noen som hadde stjålet Politibåten?
Tvangstrøya.
På slutten av 60 tallet gikk der en Haugesunder rundt i byen sammen med de blåfiolette.
Han ble til stadighet innbrakt for fyll, og når så vaktsjef Lysø ristet med arrestnøklene, som betydde at vi skulle sette han ut i arresten, satte han seg bestandig opp.
Det ble alltid en vill slåsskamp inne på vakta, og endte alltid med at vi fikk på han tvangstrøya, og han ble båret ut i arresten i smauet.
Ute i arresten herjet og sloss han med tvangstrøya, og klarte hver gang å få den av seg.
Etter å ha fått denne av seg og brettet sammen som hodepute, roet han seg helt og sov rusen rolig ut.
26. Sak. 1/84.
I 1984 var PM. Klev leder av O.avd.( overvåkingen) her i Kr.sand.
En fin, klar senhøstdag, kom det beskjed til oss på Krim.tekn. kontor, at vi måtte stille med en tekniker m/fotoutstyr kl. 1500. Grunnen var at O-avd. hadde fått sikre meldinger om at på hytta til en av byens mest kjente malermestere skulle det befinne seg mengder med våpen og div. spionutstyr.
Vi hadde ikke den store troen på dette, og spesielt ikke når dette skulle foregå etter vår arbeidstid. Vi hadde på den tiden fast overtid, og fikk ikke ekstra betalt for slikt arbeide.
Klev var imidlertid i hundre, og forlangte at vi skulle stille. Den uheldige som måtte være med var T.A.Berge.
Da de kom seg ut i Randesund, satte Toto seg på en fjellknatt og tok en røyk, mens O.avd.’s folk gjøv løs på ransaking av hytta.
Toto tok en del bilder av hytta og skjærgården rundt, mens han satt og patta på sneipen.
Etter kort tid måtte Klev innse at dette var bom, og de returnerte slukøret til Pkm.
Da Toto fikk tilbake bildene fra fremkalling, monterte han alt sammen i ei fotomappe, og satt seg til å leke med en tusjpenn på fotoene.
Hytta og flaggstanga ble begge utstyrt med diverse antenner. På et lite skjær ute i bukta, ble det tegnet periskop, slik at det så ut som en u-båt i overflatestilling.
Mappa ble utstyrt med etikett på forsiden, hvor det bl.a. kom frem at dette gjaldt sak. nr. 1/84 for O-avd.
Undertegnede skrev så et påtegningsdokument med diverse kommentarer.
Deretter ble sak. 1/84 tatt med og overlevert til daværende politimester: Rynning-Tønnessen.
Denne var selvsagt med på notene, laget egen påtegning og sendte den til Klev for kommentar.
Etter at denne hadde forsøkt å kommentere, ble mappen sendt land og strand rundt, og kom tilbake med diverse artige kommentarer. Bl.a. var den innom POT i Oslo, Justisdepartementet, og også en tur til byrettsdommer G.T. i Bergen, som tidligere hadde vært jurist her. G.T. kommenterte bl.a. at det som var antatt å være en ubåt, nok heller var en ung konstabel under ryggsvømming. Det kunne i hvert fall ikke være en halvgammel embedsmann, når man så stillingen på ”periskopet”.
Hvor mappen er nå vites ikke, men jeg tror ikke Klev var helt fornøyd med saksbehandlingen.
27. ”Den gode Hyrde”
Kjellemann var som tidligere nevnt en meget god kunde i fyllearresten. I enkelte perioder var det opptil flere ganger pr. dag.
I en slik periode var vi virkelig redd for at han skulle drikke seg til døde, og vi var alle enige i at han nå trengte et fengselsopphold for å få tørket opp.
Jeg kom over Kjellemann like utenfor Husholdningskjøkkenet, hvor han sto og støttet seg til et parkometer, og klarte ikke de siste stegene til butikken.
Han ble kjørt inn i arresten, og jeg skrev følgende § 17 anmeldelse på han: ” K.R…. pågrepet d.d. kl…….. i Gyldenløvesgt. v/Husholdningskjøkkenet, hvor han i beruset tilstand sto og støttet/ble støttet av et parkometer, med splitta åpen og urinatoren hengende ut, til stor glede/sjenanse for strøkets finere fruer. Det var heller ikke betalt på parkometeret.”
Anmeldelsen ble overlevert til Krim.sjef Skaugvoll, som ble forklart situasjonen med at han nå trengte å få tørke opp. Skaugvoll var med , og skrev ut et saftig forelegg på flere tusen kr. og atskillige subsidiære dager.
Dagen etter ble Kjellemann transportert til Åna for soning av bøter.
Denne historien inspirerte vår kjære Uleberg til å lage tegningen: ”Den gode Hyrde”